Dengang jeg levde, sa den døde kvinnen
Da var jeg bare jeg og ingen annen
Nå er jeg havet, himmelen og vinden
Du føler stryker deg så svalt om pannen

Jeg elsket deg nok, men jeg så deg ikke
Jeg var meg selv for heftig og for meget
Nå ser jeg på deg med det store blikket
Som solen modner kornet med på neket

Det var for trangt i rommet og i tiden
Og døden er så åpen og så stille
Og alt er hendt for lenge lenge siden
Av disse altfor mange ting jeg ville

Og når du kommer etter, hvisket kvinnen
Da skal jeg vente i den svimle svingen
Bak havet, bak himmelen og vinden
Der skal vi være evige og ingen