Eg vil sønge om min sorg
Om en pige Ingeborg
Som for evig haver knust mitt unge hjerte
Og med tårer her eg står, mens min harpe langsomt slår
For det letter å få trøkke ut sin smerte

Det var en aftning då eg gikk
Ut ti' Sandviken med trikk
Det var en sommerkveld og månen skjen så blidig
Ikkje ondt eg tenkte på, kun kess tur eg ville gå
Men 'an endte no så svinaktig utidig

For på fjellveien der sto
En yndig pige lill og lo
Hun var så storskjønn at eg tenkte du får freste
Eg gikk hen å sa som så
"Kveld mor, kess skal turen gå?
E du også ut'å går på byens beste?"

Og så var vi kjennskap gjort
Eg bedåret hinnar fort
For te sånnte sånne piger nokk så snaue
Eg fortalte kem eg var, hon sa kesst hon var ifra
Og tenk så var vi begge fra samme smauet

Men eg skal sei hon vak'kje ty, då vi kom til Bellevue
Då for treskheten hinnar ut i barmen
For en sjømann der hon såg, han var bort fra Laksevåg
Han sto og flirte med et handorgel i armen
Falskelig forlot hun meg, sa farvel og takk for seg
Og gikk med han, ja e det nokke å vere kry av
Men mitt arme hjertet fikk, akkurat så et dolkestikk
For tenk hon lo ut av meg då hon gjekk den slyar
Først bestemte' meg te dø, å te å gå i dybe sjø
Men etterpå bestemt eg meg til la det vere

Å du fagre falske venn, mon vi treffest mer igjen
Men på fjellveien der går eg aldri mere