[Vers 1: Tabasco]
Stedet [?], et lite høl i utkant av Oslo
Der jeg trodde vi var trygge hos [?]
Tre brødre, en alenemor
Og en ny [?], jævelen het Jarl
Mislykka far som prøvde seg på nytt
Så han prøvde seg med frykt og vi levde undertrykt
I mange år, ikke typen som slår
Men typen som får sår til å blø som om det var i går
Nitten nittiseks, høsten, det var dritseint
Når Jarl klikka og endelig fikk vist seg
Han gikk berserk og raserte kåken
Når han passerte rommet vårt var jeg lys våken
Med skrutrekker under puta var jeg klar til å stikke han ned (døra gikk opp) det var mutteren
Så jeg ble liggende, hun ba oss hviskende
"Gå ned, kle på dere, naboen har ham på kne"
"Mamma, hvor skal vi nå?"
"Vi tar taxi til krisesenteret hvis jeg har råd"
Og fire delte ett rom i nesten et år
En hard tid, men jeg var fri

[Hook]
Undertrykt så mange år
Levde under frykt så mange år
Undertrykt så mange år
Men vi kom ut, men vi kom ut
Undertrykt så mange år
Levde under frykt så mange år
Vendepunktet kom til slutt
Så vi kom oss ut
[Vers 2: OnklP]
I de tusen hjem, er det tusen av [?]
En liten gutt som har drømmer om at huset blir fredelig
Puta over huet, gutten snufser og freser
Tenker på vendepunktet dagen han snus til det bedre
Mutteren var ikke gammel dagen fatteren tok turen
To barn på lærerlønn, det var faen ikke kult
Av en eller annen grunn, hu hooka med en kollega
Som var rødhåra og rund og redda ræva vår ut
Men det viste seg at misteren var jævla psykopat
Men ikke mot meg som var [?], bare mot moderen og sisteren
Men jeg begynte å skjønne, når jeg hørte det drønne
Og jeg lista meg ned trappa og så mutteren på gølvet
Men etter mange, mange lange år med deng og psykisk vold
Dronninga tok mot i seg og vendepunktet kom
Hu kom seg ut, kom seg hjem, fant seg riktig [?]
Så hun smiler hele dagen, ser seg aldri tilbake, jeg er glad i deg, mamma

[Hook]

[Vers 3: Hajoken]
Seks år med drapstrusler, psykisk terror og fyll og politi
Blei for mye for mamma, til slutt dro vi
En seks timer lang togtur til mormor langt utpå landet
Endelig kunne mamma slutte å klage
Alt var stille og rolig, utrolig kontrast
Kunne sove trygt etter at mamma sa "god natt"
Omringa av skog, fjell og store åkre
I motsetning til asfalt, eksos og det bråket
Nå kunne vi slutte å sloss og bygge oss opp
Dratt fra alt, puste ut, så trygge, så godt
Starta et nytt liv i et så stort hus
Forsto at pappa var sjuk og avhengig av rus
Skjønte det var nødvendig med et vendepunkt
For henne var det temmelig tungt og veldig vondt
Seks år for seint, men det var riktig valg å ta
Hun kyssa meg på kinnet og sa "nå skal alt gå bra"
[Hook]