Alf Prøysen
Vårvise
Og jinta skulle ut og svinge på seg litt
For svinge seg ska jinten' gjæra
Og da hu kom i gangen, helste hu så blidt
For bæssmor hennes sto i døra
Og gamla la i veg med survetona si:
«Å kjære vakre vene dotterdotter mi
Tæk du itte på deg vinterkåpa di
Straffa ska du få føle!
I mårå er du forkjøle.»

«Å kjære bæssmor, nå lyt du sæinse
D'er æiller fali for den som dæinse
Men den som står i ei trekkfull dør
Kæin bli så krimfull som æiller før.»

Og jinta la i veg så kåplaus hu var
For tynnkledd ska jinten' fara
Ved stabbursnovet sto en skjeggete kar
(far hennes skulle vara)
Og gubben klæmte på med bullervisa si:
«Nå drag du deg hem i skikkeli ti!
I mårå ska vi setta tilipotet vi
Og vekkjeklokka står og kræv deg
Så nåde deg om du forsæv deg!»

«Å kjære far min, nå lyt du sæinse
D'er æiller fali for den som dæinse
Men den som vaka der klokka går
Hæin sæv som regel før klokka slår.»
Og jinta vrei seg laus og slo opp en skratt
For frie ska jinten' dæinse
Men mor hennes oppi låvgluggen satt
Og skreik at a skulle stæinse
Og mora la i veg med jammerlåta si:
«Du dæinse tel du miste respekta di
Men følje dom deg hit tel låven for å fri
Sitt je nå her i gluggen
Og je ska både slå og lugge'n.»

«Å kjære mor mi, nå lyt du sæinse
D'er æiller fali for den som dæinse
Men den som æilt inni låven står
Er æiller sikker på håss det går.»

Og jinta kom på dæinsen, lettbeint og varm
For varme ska jinten' kåmmå
Hu kasta seg gla i ungguttens arm
Og svingte seg med det såmmå
Og bæliespellet spelte vakkerdæinsen sin:
«Stø deg nå godt mot høgerarmen min
Så ska du få lufte sammarskjolen din
Og cheinse og slå opp hæla
For glea som fins i væla.»

Og denna lærdommen ska du sæinse:
D'cr æiller fali for den som dæinse
Men står du stille og følje med
Da er det fali, da kæin det skje!