I storsalen på folkets hus
Med ei sløyfe som er rød
Sitter danseskolens minste mann
Og vet han snart skal dø

For fru Sveveland har sagt
"små piker engasjer"
Men de er slett ikke så små
Og dessuten er de flere

Og nå hører han den fjerne
Torden av bøffelflokk
Det hamrer stillett mot parkett
Når horden går amok

I stum forferdelse griper han naboens hånd
Og hvisker et stille; "mor må det ende sånn?"

Én, to, tre
Til siden frem, og;
En fot ned
Parketten knirker
Noe tungt er på vei

Og med tennene blottet
Som til et smil
Nærmer det seg
Og på én, to, tre
Så har hun, festet sitt grep
Hvis slikt kan kalles hun
Hun på størrelse med en liten traktor
Og heter Gunn

Hun er kretsmester i alt
Som er tungt og skal hives langt
Han ser på henne tenker
"dette kan bli interessant."

Én, to, tre
Til siden frem, og;
En fot ned
Parketten knirker
Noe tungt er på vei

Og med tennene blottet
Som til et smil
Nærmer det seg

Og på én, to, tre...

Om morningen er det stille
I storsalen på folkets hus
Bare vaktmester Løv
Som suger ettertenksomt på en snus
Han har nettopp vaska gulvet
Utenfor faller snø
I hånda, så holder han
Ei sløyfe som er ... rød
Én, to, tre
Til siden frem, og;
En fot ned
Og ingen her har hørt
Fra ham på en stund

Siste sett i en brennhet
Rumba med Gunn

Og på én, to, tre

Én, to, tre
Til siden frem, og;
En fot ned
Parketten knirker
Noe tungt er på vei