Æ kom te det magiske landet
Som ligg ved den ytterste pol
Med stort og uslokkelig mørke
Og lie som flamme i sol
Æ ser mæ tebake på livet
Æ har ikkje sett det så klart:
Æ følgte bestandig en lengsel
Æ hadde et lysandes kart

Æ møtte dæ tidlig på veien
Vi fikk ikkje lenge ilag
Æ stod med to gutta på armen
Det snudde den svartaste dag
Æ hadde et arbeid å passe
Æ va både enke og mor
Æ hørte en fangstmann fortelle
Da kjente æ suget mot nord

Æ veit å håndtere et våpen
Æ kan felle en bjørn hvess æ må
Æ lærte å røkte terrenget
Æ lærte å fangste og flå
De vintran vi hadde på Svalbard
Ingenting tok mæ så sterkt
En rein og urokkelig verden
Livet så nakent og nært
Æ kan ikkje forklare min lengsel
Æ veit bare at den va sann
Æ hadde det kartet som lyste
Og viste en vei og et land
Æ følgte mitt nordvendte hjerte
Og nådde den ytterste pol
Æ kom tel det djupaste mørket
Æ kom tel ei flammandes sol