Det e lett å bli banale
Når ein ytre seg om fred
Ein bør vokta vel sin tale
Skal ein sei nåke om det
Så månge fredstog spora av
Så månge tapte illusjonar
Så månge egne svik mot krav
Te løft for sultne millionar

Men eg kan'kje la vær å tru
At det e klokt å gi seg hen
Te noke større enn egen kynisme
Mismotet kan aldri bli ein venn
Så eg heise ein liten vimpel
Eg synge ein sang om at fred
E større enn vår evne te å skap'an
Og at me vokse ved å hengi oss te det

Eg vet møkkje om demonar
Og vet ennå mer om svik
Eg trur i blant som fler kujonar
At ufølsomhet gjør rik
Finns det reine og det heile?
Har sjøl håpet gått i svart?
Og ber om mot t'å vaga seila
Itte eit annerledes kart
Men eg kan'kje la vær å tru
At det e klokt å gi seg hen
Te noke større enn egne svik
Skammen kan vel aldri bli ein venn

Så eg heise ein vimpel...