Eg blir omgitt av fler og fler
Men eg blir mer og mer aleina
I grunnen trur eg det e sånn det ska vær
For med årå blir ein kanskje bedre egna
Te å leva med tanken det e så lett å frykta:
-at det e aleina me e
Den lokka fram sinnet og frista oss t'å flykta
-me må regna med det

Men det har eit forsonande skjer
At i dette e me like
Me e aleina - og det e sånn det ska vær
Og med bere på det samma tause skriket
Kanskje nåken hørre det aller lengst der inne
-der stillheten rår
Kanskje det e der først me øvegir vårt sinne
-det e kanskje der me får

Kjenna roen som me alltid har søkt
Den ittelengta freden
Der inne blir me kanskje endelig besøkt
Av den milde og forsonande gleden
Og me trenge ikkje engst oss eller frykta mer då
-då e frykten gjort te skamme
Det e heller igen vits i å flykta mer då
-for då e me vel framme
Eg blirt omgitt av fler og fler
Men blir mer og mer aleina