Lillebjørn Nilsen
Yvonnes ring
Jeg husker henne
Jeg husker hennes ansikt i profil
Det kledde hennes smil
Hun bodde over
En idrettstadion der de spilte ball
Med ryggen full av tall
Jeg husker hennes store brune øyne
Der hun sto i sitt vindu for å se
På unge menn som sprang over gresset
Det hendte hun kikket på det
Til hun måtte le…

Hun sa hun haddе
En gang kommet fremmed til vår by
Så flyttеt de på ny
Til denne gaten
Som var den vakreste hun hadde sett
Hun sto i silhuett
Og så på det elektriske lyset
Som i mørket ble en klokke av krystall
Over 22 løpende gutter
Som jaget en flyvende ball
Det var mange vakre fall

Jeg elsket henne
Av meg fikk hun en morsom liten ring
Den kostet ingen ting
Men denne ringen
– et billig lite blått bijouteri –
Den hadde en magi:
Med den kunne hun blåse off-side!
Om noen ville ondt mot Yvonne
Så kunne hun lese deres tanker
Hun vendte ganske enkelt ringen sånn
At stenen kom inni hennes hånd
Jeg husker henne
Jeg husker hennes ansikt i profil
Det kledde hennes smil
Hun bodde over
En idrettstadion der de spilte ball
Med ryggen full av tall
Jeg husker hennes store brune øyne
Der hun sto i sitt vindu for å se
På unge menn som sprang over gresset
Det hendte hun kikket på det
Til hun måtte le…