Forgjeves, sier Forkynneren, forgjeves og forgjengelig – alt er forgjeves!
Hva har mennesket igjen for sitt strev, for alt det strever med under solen?
Slekter går, og slekter kommer, men jorden er alltid den samme
Solen går opp, og solen går ned, så lengter den tilbake til stedet der den går opp
Den skinner og vandrer mot sør, så vender den og vandrer mot nord, mens vinden snur og skifter og tar fatt på sin rundgang igjen
Alle elver renner ut i havet, men havet blir ikke fullt; dit elvene før har rent, fortsetter de å renne
Alle ting går sin strevsomme gang, menneskets ord strekker ikke til. Øyet blir ikke mett av å se, og øret blir ikke fullt av å høre
Det som har skjedd, skal atter skje, og det som ble gjort, skal gjøres på nytt. Intet er nytt under solen
Blir det sagt om noe: «Se, dette er nytt», har det likevel hendt i tidligere tider, lenge før oss
Ingen minnes det som før har hendt. Og det som skal komme, vil heller ingen minnes i slektene som følger
To every thing there is a season, and a time to every purpose under the heaven:
A time to be born, and a time to die; a time to plant, and a time to pluck up that which is planted;
A time to kill, and a time to heal; a time to break down, and a time to build up;
A time to weep, and a time to laugh; a time to mourn, and a time to dance;
A time to cast away stones, and a time to gather stones together; a time to embrace, and a time to refrain from embracing;
A time to get, and a time to lose; a time to keep, and a time to cast away;
A time to rend, and a time to sew; a time to keep silence, and a time to speak;
A time to love, and a time to hate; a time of war, and a time of peace