Håyrde nåke so i skogen va, ondra meg pao kå ditta va
I skjine ao maon va ra nåke eg saog, nåke so leea seg i skogen vaor
Traska ondrande opp fø å sjao ken da va
Da vakkje nåken, men nåke ra va
Eg kjende ri va rar, men utn å kjenna
Eg håyrde ri va rar, men utn å håyra
Eg saog ri sto rar, men utn å sjao
Eg følde instinkte å innøve eg for
Ke konne ra vera, Haukarei va vaor?
Kår ai gran va so sjeli ti førfedredn (mi føle kårt ait skritt du teke)
Kårt ait kratt va so ai prøva (tanke å sinn e dá ain ao vinne)
Kårt ait glimt ao maon va so nye visdåm (visdåm e makt)
Kårt ait bøks va so å utvia herredøme å maira ska ru fao
Itte ai stond eg stågga fø å sjao, her va alt eg konde dråyma om å fao
Ditta vakkje Haukarei eg va vande me å sjao, men ait rike eg no skolde fao