Du og Han
Lå sammen i senga, og ute på enga
Alt var jo så deilig. Så hardt ubeleilig
Kom plutselig høsten. Med alvor i røsten
Liv i Deg
Enda han sa: "Dette ska`nok gå bra."
Før han forlot deg og din verden ble mot deg
Han sådde sitt frø. Du kan la det dø!

Men tenk deg om
For du og de hjemme, kan dere bestemme
Om spiren som gror, skal få vokse seg stor
Selvom din frihet forsvinner og din ungdom blir minner
Så har du liv i deg

Og kunne det kreve så ville det leve
Det ville be deg med små ord og si: "Livet er tungt mor
Men sjansen til glede, den er jo til stede.
Så ta ikke fra meg det eneste jeg har:
Et håp om et liv
Mitt liv."