Jeg går og drømmer i den lange gate
På bunnen av den milevide by
Så langt jeg øyner løper denne flate
Som skinner med en glans lik valset bly
I skjæret fra de høie buelamper
For det er natt. Og det er lyst og godt
Her nede på de asfalterte dybder
Forlengst er dagen og dens mørke gått

Nå er tiden da de gode sover
En klokke slår den annen time inn
Det runger langsomt fra et sted høyt over
De mange buelampers hvite skinn
Som i en veldig tunnel klinger lyden
Av mine skritt imellom vegg og vegg
En kvinne smyger hånden i min lomme
Og henger ved meg som en sulten klegg

En prikk av lys blir synlig langt derhenne
Hvor gaten ender i en loddrett sprekk
Det dirrer av en lyd jeg skulle kjenne …
Og prikken ble en bil. Men den er vekk
Jeg hører motorsurret langsomt svinne
Langt inne mellom disse tause hus
Men fjernt, som fra en kjempestor konkylie
Slår byen ut sitt monotone sus
Og varm av lykke går jeg her og kjenner:
I dette dyp har jeg mitt hjem, min rot
For her er allting skapt av menskehender –
Fra lyset ned til stenen ved min fot
Her blinker ingen stjerner gjennom natten
Som stumme trusler om en evighet
Her hvisker ikke mulmet mot mitt øre
Sin uforståelige hemlighet